Høyt opp i fjellsiden

Sneheim
Sneheim, eller Ørneredet, som det også kalles, ligger luftig og har utsikt over Adventfjorden og Isfjorden.

I dag har jeg vært på Sneheim, en bygning som i sin tid var en del av anlegget knyttet til gruvedriften i Hiorthfjell, på andre siden av Adventfjorden. Turen opp tok drøye halvannen time, etter en rask tur med gummibåt over fjorden. Utrolig at dette i gamle dager var noens arbeidsplass, og at de var nødt til å bo oppe i fjellsiden hele mørketiden fordi man mente det var for farlig å gå opp og ned hver dag. I dag er huset et yndet turmål som inngår i Svalbard Turns toppturserie i nærområdene til Longyearbyen. På ti uvalgte turmål står det en postkasse med en liten bok der turglade folk kan skrive seg inn.

Taubane
Anlegget hadde flere taubaner og skinneganger, og den som fortsatt står er fra 1939. Bak skimtes Sneheim oppe i fjellsiden.

Det engelske selskapet Spitsbergen Coal and Trading Company Ltd startet den første kullgruvedriften på Svalbard. På Revneset anla de «gruvebyen» Advent City i 1904. I 1916/17 ble selskapets eiendommer overtatt av A/S De Norske Kulfelter. Bygningene på Revneset ble flyttet lenger inn i Adventfjorden og det nye stedet fikk navnet Hiorthhavn etter direktøren i selskapet, Fredrik Hiorth. Inngangen til den nye gruven ligger høyt oppe i fjellsiden. Stien opp er så bratt at den ble ansett som farlig, spesielt i mørketiden. Det ble derfor bygget fire brakker og messe ved gruveinngangen, og anlegget kunne huse 40-50 mann. I hele mørketiden måtte gruvearbeiderne leve her oppe. Hiorthhamnanlegget hadde flere taubaner og skinneganger. Den taubanen som står i dag ble oppført i 1939. Endestasjonen ligger vest for gruveinngangen på neste fremskytende bergrabbe i fjellsiden. Gruveselskapet drev hele tiden tungt, delvis med statsstøtte. Det gikk konkurs i 1923, men et nytt selskap ble opprettet. Driften fortsatte med ujevne mellomrom fram til 1940.

Utedo
Utedoen står fortsatt, om enn noe mer skjevt enn da den ble bygget.

Sommeren 1991 var en gruppe fra Longyearbyen på tur hit opp, noe som resulterte i en artikkel i Svalbardposten. Etterkommere etter Fredrik Hiorth, Millie Enger og Fredrik Hiorth Lie, reagerte på artikkelen ved å stille henholdsvis 15.000 og 1.000 kroner til disposisjon for istandsetting. Sysselmannen bidro videre med transport og tilskudd over Svalbardbudsjettets kapittel 9, Kulturminnetiltak. I dag er det ikke bruk for bygningene ved den nedlagte gruveinngangen, men anlegget står som et minne om den tidligere virksomheten og gruvearbeidernes ektremt barske tilværelse oppe i fjellsiden. Hensikten med istandsettingen av messebygningen har vært å bidra til bevaringen av dette minnet. Enkle tiltak er gjennomført for å forsinke forfallet, slik at bygningen fortsatt blir stående som den siste på dette utsatte stedet. Istandsettingen ble utført sommeren 1992.

(Kilde : Sysselmannen)