Høyt opp i fjellsiden

Sneheim
Sneheim, eller Ørneredet, som det også kalles, ligger luftig og har utsikt over Adventfjorden og Isfjorden.

I dag har jeg vært på Sneheim, en bygning som i sin tid var en del av anlegget knyttet til gruvedriften i Hiorthfjell, på andre siden av Adventfjorden. Turen opp tok drøye halvannen time, etter en rask tur med gummibåt over fjorden. Utrolig at dette i gamle dager var noens arbeidsplass, og at de var nødt til å bo oppe i fjellsiden hele mørketiden fordi man mente det var for farlig å gå opp og ned hver dag. I dag er huset et yndet turmål som inngår i Svalbard Turns toppturserie i nærområdene til Longyearbyen. På ti uvalgte turmål står det en postkasse med en liten bok der turglade folk kan skrive seg inn.

Taubane
Anlegget hadde flere taubaner og skinneganger, og den som fortsatt står er fra 1939. Bak skimtes Sneheim oppe i fjellsiden.

Det engelske selskapet Spitsbergen Coal and Trading Company Ltd startet den første kullgruvedriften på Svalbard. På Revneset anla de «gruvebyen» Advent City i 1904. I 1916/17 ble selskapets eiendommer overtatt av A/S De Norske Kulfelter. Bygningene på Revneset ble flyttet lenger inn i Adventfjorden og det nye stedet fikk navnet Hiorthhavn etter direktøren i selskapet, Fredrik Hiorth. Inngangen til den nye gruven ligger høyt oppe i fjellsiden. Stien opp er så bratt at den ble ansett som farlig, spesielt i mørketiden. Det ble derfor bygget fire brakker og messe ved gruveinngangen, og anlegget kunne huse 40-50 mann. I hele mørketiden måtte gruvearbeiderne leve her oppe. Hiorthhamnanlegget hadde flere taubaner og skinneganger. Den taubanen som står i dag ble oppført i 1939. Endestasjonen ligger vest for gruveinngangen på neste fremskytende bergrabbe i fjellsiden. Gruveselskapet drev hele tiden tungt, delvis med statsstøtte. Det gikk konkurs i 1923, men et nytt selskap ble opprettet. Driften fortsatte med ujevne mellomrom fram til 1940.

Utedo
Utedoen står fortsatt, om enn noe mer skjevt enn da den ble bygget.

Sommeren 1991 var en gruppe fra Longyearbyen på tur hit opp, noe som resulterte i en artikkel i Svalbardposten. Etterkommere etter Fredrik Hiorth, Millie Enger og Fredrik Hiorth Lie, reagerte på artikkelen ved å stille henholdsvis 15.000 og 1.000 kroner til disposisjon for istandsetting. Sysselmannen bidro videre med transport og tilskudd over Svalbardbudsjettets kapittel 9, Kulturminnetiltak. I dag er det ikke bruk for bygningene ved den nedlagte gruveinngangen, men anlegget står som et minne om den tidligere virksomheten og gruvearbeidernes ektremt barske tilværelse oppe i fjellsiden. Hensikten med istandsettingen av messebygningen har vært å bidra til bevaringen av dette minnet. Enkle tiltak er gjennomført for å forsinke forfallet, slik at bygningen fortsatt blir stående som den siste på dette utsatte stedet. Istandsettingen ble utført sommeren 1992.

(Kilde : Sysselmannen)

Lørdagstur med Polarcirkel

Karine_med_kopp
Godt med litt varmt å drikke når det er surt og regner. (Foto: Kai Johannessen)

I dag trosset samboeren min Kai Johannessen og jeg regn og tåke og dro på båttur med en Polarcirkel-båt. Vi pakket med oss rifle, iridiumtelefon, nødpeilesender, niste, kaffe og hjemmebakt sjokoladekake og la av gårde utover fjorden i solide redningsdrakter, i tilfelle en av oss skulle være så uheldige å falle i vannet. Målet for turen var Svenskhuset på Kapp Thordsen på den andre siden av Isfjorden, der 17 fangstmenn ble begravd i 1873, etter en ufrivillig overvintring. I ettertid har spekulasjonene rundt dødsårsakene vært mange, og den gjengse oppfatning er at de døde av skjørbuk. Nå har imidlertid to forskere fått tillatelse til å åpne gravene, for å undersøke om fangstmennene i stedet døde av blyforgiftning.

Kai_kjorer_bat
Kai styrer båten med stø hånd.

Karine_i_bat
Kaffepause ved Deltaneset. (Foto: Kai Johannessen)

Vi kom dessverre ikke i land ved Svenskhuset på grunn av mye sjø og tok heller en kaffepause på andre siden av fjorden, ved Deltaneset, der det var roligere. Sommeren på Svalbard er sjelden så veldig varm, og denne lørdagen var intet unntak. Seks varmegrader og regn gjorde det ikke akkurat fristende å ta et bad. Men en frisk båttur var det, og godt å være ute i den arktiske lufta!

Kai_med_kopp
Livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar...

Historisk solformørkelse

I dag fikk vi oppleve en historisk begivenhet her i Longyearbyen. Klokken 11:41 var solformørkelsen på sitt mørkeste, med 93 prosent av sola dekket av månen. Slike fenomen får meg alltid til å tenke på hvor sårbare vi mennesker er, og hvor avhengige vi er av at naturen oppfører seg slik det gagner oss. Etter hvert som månen la seg foran sola kunne man kjenne at det ble betydelig kaldere, samtidig som dagslyset mistet sin glans.

På Universitetssenteret på Svalbard (Unis) hadde over ett hundre personer møtt opp for å få med seg den spektakulære begivenheten, og de som ikke hadde spesialbriller tok fantasien til hjelp og brukte sveisebriller og svarte plastsekker for å kunne nyte synet. Og slik fortonet det hele seg gjennom min kameralinse:


Morkeste
Solformørkelsen på sitt mørkeste.

Kai
Kai Johannessen gleder seg over synet gjennom spesialbrillene.

Med-paraply
Det er mange måter å observere en solformørkelse på.

Uinteressert-unge
Noen var mer interessert i oppstyret rundt solformørkelsen enn selve fenomenet.

Feltarbeid på 79 grader nord

I over en uke har jeg vært med Norsk Polarinstitutt (NP) og forskningsbåten Lance på forskningstokt i Svalbards farvann. Prosjektet heter COPOL, som står for Contaminents in the polar regions, og har som mål å studere miljøgifter i marine næringskjeder og hvilken effekt klimaendringer kan ha. Om bord på Lance var forskere fra en rekke institusjoner, deriblant NP, Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA), Akvaplan niva, Norsk Institutt for Luftforskning (NILU) og NTNU i Trondheim. Forskerne samlet inn prøver som siden skal analyseres for miljøgifter, og for å bruke tiden mest mulig effektivt jobbet de døgnet rundt, på skift. De første døgnene holdt vi oss i og utenfor Kongsfjorden ved Ny-Ålesund på vestsiden av Spitsbergen, før Lance dro lenger nord, til Liefdefjorden ved Woodfjorden.

Selv fikk jeg gleden av å hjelpe til, med å sortere arter, filtrere vannprøver, samle inn plankton i store garn og fiske med line. På kroken fikk vi lite fisk, men desto flere sjøstjerner, og det var en stolt fisker som kunne dra inn en sværing fra havets bunn.

COPOL-tokt
En stor sjøstjerne på kroken! Fiskingen foregikk med line, som ble satt om kvelden og dratt inn dagen etter fra en Polarcirkel-båt. (Foto: Ida Beate Øverjord)

Skitur i mai

Nordenskioldtoppen01
På toppen, i et fantastisk vær, med nydelig utsikt over Nordenskiöld Land. (Foto: Kai Johannessen)

I dag tok vi oss en skitur på Nordenskiöldtoppen som rager 1050 meter over havet, i strålende sol. Til å være i mai var det kjølig, mellom ti og 15 kuldegrader, men heldigvis var det vindstille på toppen, noe som er nokså uvanlig. På veien opp hadde vi flott utsikt over Platåberget og satellittstasjonen SvalSat som ligger der med alle sine kupler og mottakere og tar imot signaler fra verdensrommet.

Nordenskioldtoppen03
Kai med rifla på ryggen, i tilfelle isbjørn. Det er sjelden isbjørnen ferdes i høyden, men man vet aldri, så det er like greit å være på den sikre siden.

Fra Longyearbyen brukte vi et par timer opp til toppen, hvor vi tok en rask kopp solbærtoddy før vi vurderte hvilken vei vi skulle ta tilbake. En mulighet var å følge eggen videre bortover og komme ned øverst på Longyearbreen. Vi fant fort ut at den løypa trolig var litt for bratt og valgte derfor samme vei ned som vi var kommet opp.

Nordenskioldtoppen02
Sola speilet seg i havet og skapte en fantastisk stemning.

Nordenskioldtoppen04
Hytta på Nordenskiöldtoppen, som tilhører Sysselmannen, snør igjen hver vinter og blir lite brukt.

Mange spor, men ingen bamse

Vi er tilbake fra en fantastisk påskeferie, med teltliv og lange skuterturer og temperaturer mellom 20 og 25 minusgrader. Eirik Berger, Kai Johannessen og jeg pakket skutersledene og reiste Skjærtorsdag inn til Petuniabukta, innerst i Billefjorden. Der slo vi opp en stor gamme, med parafinovn, og installerte oss for flere dager i felt. Mål nummer en var å komme oss på Newtontoppen, Svalbards høyeste punkt, med sine 1713 meter over havet. Fredagen gjorde vi toppstøtet, og til tross for dårlig sikt på veien ankom vi toppen i strålende sol.

Karine-Newton
På toppen av Newtontoppen og en upåklagelig utsikt. (Foto: Kai Johannessen)

Dagen etter dro vi til Dicksonfjorden og besøkte fangstmann Harald Soleim på Kapp Wijk. Han har bodd der alene i over 30 år og drevet med tradisjonell revefangst og jakt på blant annet reinsdyr og ryper. Etter et langt kaffebesøk dro vi videre til Ekmanfjorden, der det var tjukt med bjørnespor. Men selve bamsen så vi ikke.

Isbjornspor
Kai tar bilde av sporene, med sin egen hånd som referanse. (Foto: Eirik Berger)

Vi rakk også en tur innom fangstfolket på Austfjordnes, Tordis og Nils Aga fra Bodø. De serverte kaffe og kaker og kunne fortelle om en rekke isbjørnbesøk og mange skutte ryper. En herlig påskeferie i Svalbards frie natur!

Kakemonser
Vi ble servert kaker og kaffe av fangstparet på Austfjordnes. (Foto: Eirik Berger)