Hver tirsdag til og med 16. desember kan du følge livet på Bjørnøya på NRK1. Eller du kan se serien her!

I begynnelsen av dette året gikk en drøm jeg har hatt lenge i oppfyllelse. Å bestige Aconcagua, Amerikas høyeste fjell som ligger i Andesfjellene og er 6.962 høyt.


Karine med toppen i bakgrunnen. Fortsatt optimist.

Forberedelsene begynte i september i fjor, da jeg fikk min venninne Monica Votvik til å tenne på ideen. Det tok ikke lang tid før flybilletter var bestilt, og i midten av januar var sekkene pakket og vi klare til å dra. Flyturen gikk til Santiago i Chile, og derfra tok vi buss til Mendoza i Argentina. En sjarmerende by, sterkt preget av de mange som bruker den som utgangspunkt for turer i Andesfjellene.


Utenfor lokalene til Inka Expediciones i Mendoza, klar for tur!

I Mendoza ble vi kjent med de to guidene våre fra Inka Expediciones, et argentinsk ekspedisjonsfirma, og reisefølget, som bestod av to engelskmenn og en franskmann. Etter et par dager med de siste forberedelser i Mendoza satte vi kursen mot Andesfjellene og Aconcagua, som betyr «Det snødekte fjellet» på språket Aymará.


Selv en reise på tusen kilometer starter med ett skritt. Også veien opp på Aconcagua. Her fra inngangen til Aconcagua nasjonalpark, inn Vacas-dalen.

Ruta vi gikk var opp Vacas-dalen, som ligger øst for toppen og er noe lenger enn normalruta som de fleste bruker. Men også mye mer variert og flottere på alle vis. Før vi kom til basecamp, som ligger på 4.200 meter og bærer navnet Plaza Argentina på denne siden av toppen, var vi innom to camper. Pampa de Lenas som ligger 2.800 m.o.h. og Casa de Piedra på 3.240 m.o.h. Inka stilte med telt og mat, og de første etappene hadde vi bærehjelp av muldyr. Mellom høycampene benyttet vi oss delvis av bærehjelp, men noen etapper bar vi mellom 20 og 30 kilo. Tungt i høyden!


Gruppa med guiden Javier Gutierrez i front. Bak går Monica Votvik, Martin Hill, Ant Butler og Andrés.


Stille før stormen. I Pampa de Lenas fikk vi et skikkelig uvær som heldigvis ga seg til vi skulle begynne å gå dagen etter.


Første møte med det fantastiske fjellet. På vei til basecamp.

Dagsetappene fram til basecamp var lette, med bare litt stigning og såpass lave høyder at kroppen ikke hadde noe problemer med å takle det. I basecamp hadde vi en hviledag, før vi tok fatt på den første etappen opp til høydecampene. Her begynte de fleste i gruppa å kjenne lett hodepine, og pusten gikk ikke fullt så lett som lenger ned. Mellom basecamp og toppen var det tre camper, og i løpet av hele turen hadde vi tre hviledager. To i basecamp og én i camp 2, på cirka 5.400 m.o.h.


Vel framme i basecamp. Fra venstre: Martin Hill, Karine, Ant Butler og de to guidene Javier Gutierrez og Emiliano Poletti.


Monica og Karine med en fantastisk utsikt.

Hviledagene brukte vi til å aklimatisere oss til høyden. Det var mye spenning knyttet til hvordan kroppen skulle tåle høyden, og etter hvert som vi beveget oss oppover, var det noen som fikk små forvarsler. Hodepine, kvalme, utmattelse, tørrhoste, symptomene er mange, og det er viktig å være våken og bevisst på hva som skjer i kroppen. Høydesyke kan blant annet føre til hjerneskader, og i de verste tilfeller, til at man dør.

Heldigvis var det ingen i vår gruppe som ble så alvorlig rammet, selv om fire av fem i gruppa måtte snu før toppen, nettopp på grunn av høydesyke. I camp 3, Plaza Colera, var vi flere som ikke følte oss helt topp. Campen ligger på 5.970 meter og er den siste før toppstøtet. Da toppdagen kom startet vi å gå i seks-tiden om morgenen, og høydemetrene var tunge, det samme var beina. Det var en flott dag, men dessverre klarte ikke kroppen min påkjenningen av høyden, og på 6.700 meter måtte jeg snu. Om jeg aldri så mye ønsket å fortsette og komme meg til toppen, måtte jeg innse at jeg hadde nådd grensen for hva jeg tålte. Det var ikke verdt å dø for. Også de tre gutta måtte snu før toppen - bare Monica kom seg helt opp. En fabelaktig innsats!


Nesten oppe. Jeg kom til 6.700 meter, og da måtte jeg snu. Høydesyken tok meg.


En fantastisk solnedgang samme dag som vi gjorde toppstøtet. Andesfjellene på sitt vakreste.

Nedfarten gikk noe kjappere enn opp, vi brukte bare to dager på å komme oss ned til sivilisasjonen, etter å ha vært to uker på ekspedisjon. Vi gikk ned normalruta, gjennom dalen som heter Horocones, som ligger sørvest for toppen. I basecamp, Plaza de Mulas, feiret vi Monicas prestasjon med sjampanje og fest i kjøkkenteltet, og dagen etter var Ekspedisjon Aconcagua 2009 historie.

Jeg nådde ikke toppen, men jeg fant ut hva som er min absolutte grense. En sterk erfaring bare det.


Selv om Monica var den eneste som kom opp av hele gruppa på fem, ble det feiring med sjampanje da vi kom ned til basecamp på andre siden av fjellet, Plaza de Mulas.